Noen betraktninger omkring svensker..

Vel hjemme fra en strålende samling i Ramundberget med HELE Strindheim, er det på sin plass å sette søkelyset på våre kjære brødre i øst: Svensken..

Nå er det slik at Ramundberget/Bruksvallarna i kraft av fine skispor trekker haugevis av svensker og nordmenn, og det kan iblant føre til konfliktfylte situasjoner..

Det startet med froksosten. For å unngå kø i skiløypa stod vi tidlig opp for å innta dagens første måltid kl. 07.00. Overraskelsen var stor da det allerede var helt fullt med svensker der, og kø like lang som julestria er for kjerringa..Det var frustrerende rett og slett. Køa hadde to "løp"- men plutselig forsvant "mitt" løp, slik at jeg måtte stille meg helt bakerst. Dette gjorde jeg selvfølgelig ikke, og da begynte en sur svenske å kalle meg i det vide og brede. Jeg svarte tilbake med samme mynt, kanskje enda kvassere faktisk(egentlig hadde jeg lyst til å ta han i den stygge svenskejakken og lempe han ut)..Hansen greide imidlertid å roe ned situasjonen før det gikk riktig galt.

Å gå på ski denne helga var et eventyr. Et eventyr i den forstand at det var en risikosport på lik linje med å sitte på drosje i et av sydens populære ferieland. Altså: Livsfarlig..Det var folk overalt, på vei frem og tilbake i løypa, på kryss og tvers av løypa og noen ganger bare plutselig sprettende fram..

I slike situasjoner gjelder det å holde på retten sin. Nå er ikke jeg blant de minste menneskene i skiløypa, og resonnerer som så at da bør andre registrere dette og flytte seg- på samme måte som en personbil ikke frivillig kjører opp front mot front med en semi-trailer.. Svenskene stirret etter hvert bare surere og surere på meg, og ventet lengre og lengre med å flytte seg. Mulig det var den ubehjelpelige venstreregelen som forvirret dem? Ihvertfall gikk det til slutt galt. Jeg flyttet meg som sagt ikke, og svensken flyttet seg heller ikke. Dermed smalt vi inn i hverandre, skalle mot skalle-i god fart. Jeg så både stjerner og planeter, men spratt relativt fort opp og skjelte svensken ut etter noter. Det eneste som kom i retur, var: förlåt, förlåt..Endelig en vettug uttalelse. Med en tiltagende hodepine(som ga seg ganske raskt), forlot jeg åstedet-og håpet jeg aldri skulle se svensken igjen. Det gjorde jeg imidlertid(de resterende dagene), det var umulig å ikke legge merke til han. Forskremt spratt han ut av løypa når en blågul strindheimjakke nærmet seg, og halve ansiktet fra skalle til hake var helt blått med enkelte sjateringer av grønt og lilla..Konklusjonen er den at det ikke lønner seg å gå i duell med bjørner, da taper man;-)

Ser man bort i fra disse små episodene var det en knakende god samlling, med mye god trening og sosiale påfunn!!

Begynner å bli sliten nå, så nå blir det en tre-ukers periode med litt lettere belastning. Overskudd-kom til meg!!:)

bjørnen