Da er sykkelen solgt!

Det er ikke ofte man er ute å sykler 26.november, og særlig da ikke i trektene rundt Skistua. I savnet etter å komme seg på ski, fant jeg ut jeg da kunne bruke de områdene som man normalt går på ski i nå i slutten av november.



Etter en periode med masse trening, rulleski og løp/elghufs føltes beina i dag tidlig ut som to tømmerstokker. Derfor tenkte jeg at jeg tar å sykler meg en god runde, målet for turen var å sykle litt aktiv stisykling ned fra Henriksåsen til Grønlia. Skjønte tidlig at dette ville bli en spennende tur, for de aller fleste stiene var islagte.

Og ganske riktig, dette ble spennende, for i starten var det lite is men lengre ned var det rene holka. Jeg kom i godt driv og der lå isen som ei speilflate, og da var gode råd dyre, jeg satset på intuisjon og la avgårde inn i skogen og håpte bare at dette skulle ordne seg!



Vips, så lå jeg der! Med sykkelen 3-4 meter lengre ned i lia og med meg rundt ei rot. Med kiropraktoriske bevegelser kjente jeg etter om hele kroppen fortsatt var like hel.
Heldigvis gikk alt bra, både med meg og sykkelen!



Etter dette var det bare å trille hjem, for nå skulle sykkelsesongen avsluttes!

Knappe timen etter endt økt var sykkelen ute av huset, og en god Diamant Kimberlite vil få en ny eier!



Takk for mange fine turer!

"All systems shut down"

Slik føltes det søndag morgen til frokost, siste treningsdagen på samlingen i Ramundberget. På tross av svært skiftende vær og føre klarte langdistansegutta, John og Håvard, å gjennomføre nok en meget bra samling.

Denne gangen var hele Strindheim på tur, nærmere 200 treningsglade skiløpere -store og små. Junior- og seniorløperne lå i ei hytte på utsiden mens resten stort sett holdt til på hotellet. Alle møttes til faste måltider i spisesalen og dette er en type samling som er verdifull og samlende for klubben. Bare synd at resten av de lange guttene ikke hadde mulighet til å delta.

Det var som John nevner i sitt innlegg en fryktelig tetthet av skiløpere i løypene mellom Bruks og Ramundberget. Særlig ble ettermiddagsøkta noe i overkant spennende siden mange ikke brukte lykt. For mitt eget vedkommende ble det mange hjerte i halsen opplevelser og nestenulykker. Ofte med yngre skiløpere involvert. Man kan jo tenke seg hvilken skade Terminator kunne forulempet ved en påkjørsel av et mindre barn, huff og huff. Isteden ble det samlingen med de mange stavbrekk (og de mange uvanlig klønete fallene). Hele to staver måtte bøte med livet. Og utforkjøringen og kappkjøringen ned fra fjellet var like artig og spennende som alltid før!

John og jeg valgte å dra ut på øktene tidlig. Klokka åtte hver morgen var vi ute. Dermed hadde vi første timen alene med løypene. Samtidig som vi brukte ettermiddagstimene godt i fjelløypene. Slik slapp vi unna den verste trafikken. Mange flotte opplevelser i form av skiglede, lys og stemning fikk vi med oss denne gangen også.

Dette ble en samling som ga oss samlet sett en stor fysisk belastning. Flere lange økter, sammen med to økter av høyere intensitet. Siste økta var en distanseøkt med varighet 45 minutter. Selv om begge var dyktig sliten på morgenen søndag ble økta gjennomført svært bra av begge. John virker likevel pr nu hakket sterkere og slo meg med halvminuttet. Jeg har stor tro på gutten fra Haltdalen til vinteren!

Begge føler vi oss nå godt trent og solide, men vi gleder oss til en roligere periode med mindre mengdetrening, mer overskudd og dermed mer trøkk og fart på hardøktene.

Skihilsen fra de lange

Noen betraktninger omkring svensker..

Vel hjemme fra en strålende samling i Ramundberget med HELE Strindheim, er det på sin plass å sette søkelyset på våre kjære brødre i øst: Svensken..

Nå er det slik at Ramundberget/Bruksvallarna i kraft av fine skispor trekker haugevis av svensker og nordmenn, og det kan iblant føre til konfliktfylte situasjoner..

Det startet med froksosten. For å unngå kø i skiløypa stod vi tidlig opp for å innta dagens første måltid kl. 07.00. Overraskelsen var stor da det allerede var helt fullt med svensker der, og kø like lang som julestria er for kjerringa..Det var frustrerende rett og slett. Køa hadde to "løp"- men plutselig forsvant "mitt" løp, slik at jeg måtte stille meg helt bakerst. Dette gjorde jeg selvfølgelig ikke, og da begynte en sur svenske å kalle meg i det vide og brede. Jeg svarte tilbake med samme mynt, kanskje enda kvassere faktisk(egentlig hadde jeg lyst til å ta han i den stygge svenskejakken og lempe han ut)..Hansen greide imidlertid å roe ned situasjonen før det gikk riktig galt.

Å gå på ski denne helga var et eventyr. Et eventyr i den forstand at det var en risikosport på lik linje med å sitte på drosje i et av sydens populære ferieland. Altså: Livsfarlig..Det var folk overalt, på vei frem og tilbake i løypa, på kryss og tvers av løypa og noen ganger bare plutselig sprettende fram..

I slike situasjoner gjelder det å holde på retten sin. Nå er ikke jeg blant de minste menneskene i skiløypa, og resonnerer som så at da bør andre registrere dette og flytte seg- på samme måte som en personbil ikke frivillig kjører opp front mot front med en semi-trailer.. Svenskene stirret etter hvert bare surere og surere på meg, og ventet lengre og lengre med å flytte seg. Mulig det var den ubehjelpelige venstreregelen som forvirret dem? Ihvertfall gikk det til slutt galt. Jeg flyttet meg som sagt ikke, og svensken flyttet seg heller ikke. Dermed smalt vi inn i hverandre, skalle mot skalle-i god fart. Jeg så både stjerner og planeter, men spratt relativt fort opp og skjelte svensken ut etter noter. Det eneste som kom i retur, var: förlåt, förlåt..Endelig en vettug uttalelse. Med en tiltagende hodepine(som ga seg ganske raskt), forlot jeg åstedet-og håpet jeg aldri skulle se svensken igjen. Det gjorde jeg imidlertid(de resterende dagene), det var umulig å ikke legge merke til han. Forskremt spratt han ut av løypa når en blågul strindheimjakke nærmet seg, og halve ansiktet fra skalle til hake var helt blått med enkelte sjateringer av grønt og lilla..Konklusjonen er den at det ikke lønner seg å gå i duell med bjørner, da taper man;-)

Ser man bort i fra disse små episodene var det en knakende god samlling, med mye god trening og sosiale påfunn!!

Begynner å bli sliten nå, så nå blir det en tre-ukers periode med litt lettere belastning. Overskudd-kom til meg!!:)

bjørnen

Langkjøring med hagle og tights

Hei Håvard! Hva med å bli med meg på et litt sprøtt prosjekt? John ringte meg en onsdag kveld og torsdag morgen sto to skiløpere klar på parkeringsplassen på Brøttem; med treningstights, lave fjellsko, løpesekk og hagle klar for langkjøring i Brungmarkas kuperte skogåsfjellterreng. Jakta er på hell men tross sen høst er det fortsatt barmark og fine jaktmuligheter.

John og jeg er klar på at motivasjon gjennom variasjon i treningsarbeidet er svært viktig. Da er nettopp jakt tingen for oss; lange turer med seige fraspark med innslag av heite jaktsitusasjoner, og adrenalinkikk i form av svære tiurer som dundrer ut av flott og variert krevende trønderterreng.

Slik turer skaper god solid treningstoleranse samtidig som vi begge mener dette er vår vaksinasjon mot senere overtrening og overbelastning. Så derfor har vi siden tidlig høst lagt ned 10-12 fulle dager med hagle og sekk på ryggen.

Turen ble veldig bra den. Kalde netter i forkant hadde gjort tælen robust, og den bar selv Terminator på 0,1 tonn med glans!

Både John og jeg følte oss som to geriljajegere på stortokt. Småløping med hagle i utfordrende terreng!!-Hmm...er dette så lurt da? Var meldingen fra Gunnar (faren til Bjørnen). Joda, dette måtte prøves.

I overkant av fem timer ble turen. På grunn av vårt høye bevegelsestempo ble det vanskelig å forsere terrenget skånsomt og lydløst. Fuglene lettet nok på lange hold, ute av sanseavstand for oss. Men et par tiurer ble observert ned lia av John, støkket av den svære mannen høyere oppe i lia. Den ene ble det løsnet skudd etter, men dessverre uten hell.

På slutten av dagen og på vei hjem dro vi høyere opp i terrenget. Kanskje kunne vi få overlistet noe helhvite ryper. Noen sjanser ble det og en skarve rype havnet i sekken og senere samme kveld i en himmelsk jegergryta. Joda, gutta vet hva naturopplevelser gir av økt livskvalitet.- Kvelden ble fantastisk...eventyrlig vakker med variert lys fra en lav novembersol.

Senere samme kveld satt to slitne karer rundt samme bord, med viltgryte av elg og fersk rype, en kald førjulsøl og med dagens opplevelser som tema for samtalene. (Selvfølgelig ispedd noen damehistorier fra John!)

Årets blodøkt er unnagjort!

Jeg og Bjarne Valås bestemte oss for å få oss ei skikkelig hardøkt. Med fokus på hvordan Vasaloppet og andre store turløp fortoner seg. Da var det bare å finne et løpsopplegg som vi kunne stå for. I Vasaloppet er det full rulle fra start i 20-25 min, for så at det roer seg ned i en lengre periode, for så å ha full fart igjen på slutten. Derfor tenkte vi at traktene rundt Gråkallen ville være et perfekt sted å kunne kjøre ei slik økt.
Vi tok med oss skistaver og var klar for økten. Vi startet fra Dalgård, og kursen var staket ut, og Bergskaret var første mål.Farten ble tidlig ganske stor, og første bakken i Vasaloppet lå i tankene. Etter ca 20 minutter med god fart roet vi ned og begge var enige om at dette var bra trening. Videre løp vi rolig ned til Berg og utover mot Rye. Opp fra Rye til Gråkallen hadde vi bestemt oss for at innspurten skulle gå. Så her var det bare å spenne på seg stavene og gyve løs på nok en lang bakke med elghufs. Her var det bare å bestemme seg for at her skulle det ikke gis ved dørene, og ønske melkesyra velkommen. Vel opp på toppen var det bare å klappe hverandre på skulderen og ta med seg opplevelsen av at dette er fabelaktig bra trening. Nå skal vi være enda ett hakk nærmere de store gutta i Vasaloppet og andre store turrenn.
Dette er ei økt å anbefale for andre, her kan man virkelig få testet hva man er god for!

Bjarne og Frode er på sporet og vi gleder oss til trikkeskinnespor og blå ekstra!

Fantastisk skitur i vakre fjell!:)

Jeg og Håvard er ikke kvalifisert til åpningsrennene på Beitostølen(ja, det er nok fler som er glade for det), så da måtte vi finne på noe annet i helga! Været var fint, så vi bestemte oss for å sjekke skiforholda i fjellet.

Vi stod opp tidlig for å få med oss soloppgangen, og hvilket vær vi fikk. Blikkstille, og kanonføre i fjellet. Det var to priviligerte og ydmyke gutter som beundret solas langsomme ferd opp av horisonten..

Skituren gikk i Aunegrendas vakre fjell, og ruta ble i grunnen til mens vi gikk. Vi startet like ved Hultdalsvollene, gikk inn til Stor-Skjællåa og "friar-haugen", opp til skjællåbua, før vi dreide tilbake via Ausa, Ysterhultdalen og ned til Hultsjøbua.
Etter hvert tiltok vinden, og stoppen i Hultsjøbua ble både lengre og varmere enn vi hadde tenkt. Vi fyrte opp i ovnen, kokte kaffe og tok en liten strekk på sengene attpå. Det var vanvittig godt. Engelsksetteren min Rocky satte også pris på den gode varme bua, sjøl om han nok trives bedre ute enn inne!!

Tilbaketuren ble ikke strabasiøs(vi hadde kulingen i ryggen), men ganske heftig. Med skikkelig medvind og null sikt var det en utfordring å navigere. Det endte med noen kraftige utforkjøringer(fonnene er allerede høye) og en brukket ski for Håvard sin del. Utstyret mitt holdt, men så er også det av et langt kraftigere kaliber..:)

Det ble i alt 3t30min effektiv trening, og påfyll av såvell fysisk som psykisk mengde. Lite er bedre enn å lange ut i fjellet når det er flotte forhold.

Må også få benytte anledningen til å gratulere J.K. Dahl med seiren på dagens sprint-det var imponerende. Likevel har jeg en har jeg en følelse av at mr. Dahl like gjerne kunne tenkt seg en slik fjelltur framfor sirkuset på Beito..:)!

-bjørnen-

La galskapen leve!

Mens de fleste leter etter snø,og er lei av løping,har jeg denne helga vært i Halden å løpt min første Ultraløpkonkuranse.

Jeg deltok på Halden Ultraintervall som er et løp på 80km.Det som er litt spesielt med dette løpet er at det løpes 8*10 km,med ny start hver 3.time.Dvs første start gikk lørdag 12.00,da løp vi 10km.Så klokken 15.00 gikk neste start.Slik holdt vi på til 09.00 Søndag morgen.

De første 5 etappene ble løpt veldig kontrolert på 41-43 minutter,noe som var veldig lurt.Mens etappe 6 måtte jeg opp i 46 minutter.Men her var det flere som slet litt,slik at jeg var kun noen sekunder bak 3.plassen da.Tilbake på hotellet tok jeg en varm dusj,(noe jeg gjorde mellom hver etappe),spiste og drakk litt.Min samboer Stine var også med til Halden,og fungerte som motivator og massør mellom øktene:)Stor takk til henne.

Da vekkerklokka ringte 05.30,og etappe 7 sto for tur,kjente jeg med en gang at dette ville bli smertefult.Låra var som tømmerstokker,og ene hofta ikke særlig god.Og da startskuddet gikk 06.00 klarte jeg nesten ikke flytte bena.Tida ble 52 minutter,og jeg tapte ca.5 minutter til de jeg kjempet med.Noe som gjorde at jeg ramla ned til 7 plass.Målet som var under 6t var også i fare.

Tilbake på hotellet igjen,,og samme prosedyrene som før med dusj,mat osv.Sov vell en time da også.Prøvde å syke meg opp for å klare den siste runden på under 52 min for å komme under 6t totalt.

Sikkert mange som tenker at 41 minutter,eller 52 minutter osv ikke er så fort.På en enkel 10 km er det ikke noe å skrive om,men når bena skal løpe 80 km så blir det noe helt annerledes.Flere av Ultraløperne sier faktisk at de heller vil løpe 80 km i strekk,enn 8*10 km.Det sier vell sitt.Den pausen mellom vært drag gjør noe med kroppen og bena.Du blir småkvalm,bena stivner og ikke minst mangel på søvn.Brutalt.Kan ta et eksempel om Juan Rodriguez fra Rindals Troll som deltok i fjor.Han lå 19 minutter forran meg etter 4 løp,mens i mål var han 15.Dvs jeg løp 4minutter raskere en han de siste 4 rundene.Det sier litt om løpet.

Nok om det,sista etappe sto for døren,og endelig var dagslyset der igjen.Bena var ok,egentlig bedre en forventet.På startstreken møttes vi igjen,ca.23 stk stive løpere.Flere hadde også brutt.

Snart var vi ferdige med dette slitet.Så var vi igang.Og jeg kjente fort at bena var gode nok til at 6t var mulig.Så også at han som lå 2minutter forran meg sammenlagt måtte slippe,så bet tenne sammen i håp om at jeg kunne passere han sammenlagt,men desverre var jeg 30 sekunder for sent ute.Tida på siste 10km ble 47min.5 minutter raskere en i stad.Og totaltida ble 5t54 minutter.Totalt nr.7,kun 8minutter bak pallen.

I dette øyeblikk da dette innlegget skrives kan jeg fortelle at bena er ømme og stive,blir nok ingen løping på noen dager.Men regner med jeg kommer meg fort.Halden Ultra var en fantastisk opplevelse,tross smertene.Rammen rundt det,alle deltakerne som var så utrolig positive,og at det var spennende å prøve nye ting som setter kroppen på prøve.Skal ikke se bort ifra at jeg deltar på flere Ultraløp i årene som kommer.

Hilsen fra en stiv å støl skiløper på Kattem.

Flotte forhold på Kvitfjell

Har siden onsdag vært hjemme å kost meg i fantastiske forhold på Kvitfjell. Pudder alarmen har gått i bakken og i skiløypa er det utrolig bra!! 50cm med snø!

Her finnes et løypenett du ikke finner maken til kanskje i hele Nord-europa. Her kan du velge å vrake hvilken destinasjon du vil gå på ski til. Gålå, Skeikampen,Espedalen velg og vrak.

Ellers kan du jo utfordre deg selv i OL-bakken fra 1994 , det er et utrolig kikk å gasse ned den stupbratte utforløypa.

Har ellers kost meg med lange fine furer og ei flott har økt i dag. Håper på snø i Trondheim i nærmeste fremtid, for med sånne forhold blir alt en nedtur,men trene det skal vi jo læll!!

Sjekk ut www.kvitfjell.no

Om svinet, tricepsen, slagborret og bjørnen som skulle vaksineres..

Det var en gang en bjørn som stod i fare for å komme i kontakt med svin. Ikke slik at han hadde mye til overs for svina, men i den nye verden svermet de overalt-og de bar med seg skumle sykdommer. Lenge prøvde han å isolere seg. Han holdt seg mest i skogen og fjellene-hvor svina ikke hadde innpass. Vel så han en og annen skiløper krysse stresset avsted langs tilsnødde grusveier(hva nå de var ute etter??) og noen bortkomne elgjegere på post, men ellers var det relativt stille i hans verden..

I de stille høstmånedene, like etter at den første snøen hadde lagt seg, fikk han imidlertid ferten av ei binne-som hadde stø kurs mot nærmeste by. Han fulgte godlukta. Over dal og li, nedetter trange bekkefar og over brusende elver. Til slutt stod han ved byens første utposter, og måtte ta et valg: Fortsette-eller snu. Han grunnet lenge, og spesielt rant svinenes sykdommer han i hu..Det ble til at han oppsøkte første og beste veterinær, for han hadde hørt det fantes et botemiddel mot slik fandenskap. Veterinæren slet lenge med å sette den forløsende sprøyta, men måtte gi opp-makan til steinhard biceps hadde han ikke vært borti. Utenfor fikk han imidletid se et par anleggsarbeidere, og øynet plutselig håp. Slagborret ble koblet til, og drillen presset mot bjørnes svulmende triceps. Det ristet og røyk av slagborret når det sakte men sikkert borret seg inn i bjørnens arm. Anleggsarbeideren tørket svetten, og veterineæren kunne endelig sette sprøyta. Da satte bjørnen i et voldsomt gaul, bykset ut og inn i skogen den samme veien han var kommet fra..Men sprøyta hadde satt spor: på venstre overarm vokste det fram en triceps så stor at dyreverdenen aldri hadde sett maken.

Etter dette har bjørnen aldri vært sett i nærheten av byen, og binner holder han seg langt borte fra-klok av skade. Bjørnen stakk til sverige- hvor flesket var bedre og svinene færre.

Så godtfolk: Hvis dere tilfeldigvis skulle se en bjørn fare gjennom skogene i sverige, med diger tricpes og farlig lynne-ta dere i vare: Han liker verken svin, binner eller skiløpere-de siste spiser han til froksost!! :)

I Ramundberget på ski:-)!!

Ja, da er de første skiturene unnagjort. I Bruksvallarna ble vi velsignet med strålende vær og gode forhold. Jeg, Kjersti Bø, Jesse "James" Smith, Magnhild Roe og Simen Bækken delte hytte på baksiden av Bruksvallslidens Hotell.

Der var det god stemning, valsmakende mat og spilloppper til langt på kveld. Bjørnen viste seg atter en gang som en stor Mazarin-dödare..

Ettersom jeg ikke hadde tatt med meg skøyte-skiene, ble det stort sett lange klassiskturer på meg. Det fungerte fint, men det er bestandig en spesiell følelse å finne fram skiene, sjøl om 170 timer på rulleski er tilbakelagt pr.dags dato. Armene var plutselig ikke så sterke som jeg trodde, hehe..!

Ole Thonstad kom også innover på søndag. Han filmet og var tilstede som coach og motivator. Sjelden man ser seg sjøl på video for tiden-men nyttig var det!!

Nå blir det to dager på jobb i Tydal, før jeg og Håvard "Terminator" drar innover igjen på onsdag-og blir til søndag. Tipper Terminator gleder seg til å spenne på seg Salomon-skia og gli innover krittvite vidder.

Ps: Det ryktes helt til Haltdalen at resten av de lange gutta har gjennomført nok en "rysare" økt på rulleski. Det lover godt for videre suksesser i skisporet.

-bjørnen-